Jeg skjønner godt at folk som er opptatt av en sikker og trygg jobb er redde for å uttale seg offentlig, dersom de ikke samtidig er villig til å risikere å miste jobben sin.
Dessverre er det mange arbeidsplasser hvor det å 'snakke fra hjertet' ikke blir oppfattet som positivt, men snarerer som illojalt. Medmindre du støtter arbeidsgiver i tykt og tynt, og roser arbeidsgiver i malende ord hver gang noen spør deg om arbeidsgiveren eller jobben din, så er det mange arbeidsgivere som vil starte en prosess med å få deg fjernet, uansett hvor mye du bidrar med til bedriften, og hvor genuint du ønsker å forbedre 'systemet'.
Det er ikke til å stikke under en stol at veldig mange arbeidsgivere er de rene skjære psykopater. De smiler utad til samarbeidspartnere, og rister hender i møter, spiser snipper og drar på 'kakse-middager' hvor flere høfelighetsfraser og overfladiskheter utveksles. Men når den siste 'viktige herre' har forlatt huset, og sjefen snur hodet inn mot egen bedrift og døren lukkes, det er ofte da man vil se sjefens sanne ansikt.
Mange sjefer har et kjempeproblem med selvinnsikt
Se f.eks. her:
Medarbeidere forlater ledere, ikke organisasjonerDe fleste som begynner i en ny bedrift, har friskt pågangsmot og er klare for å være med på å endre noe, til å være en positiv bidragsfaktor. Altfor ofte blir dette initiativet og håpet knust av psykopater på toppen, som beskytter sin maktstruktur ved å 'holde seg inne' med andre maktmennesker.
Veldig ofte blir ikke ansatte sett på som en ressurs, og når man da i tillegg skulle tørre å reise sin røst og 'snakke selskapet midt imot', så vil det være mange sjefer som selv om de ofte sier at de er åpne for kritikk, likevel tar det til seg, og stopper å gi vedkommende ansatte fordeler, hindrer promoteringer osv. Subtile ting, som man ikke alltid konkret kan sette fingeren på, men som man likevel vet at ligger der.
Har man selvrespekt og integritet, og ser at det nyttet ikke å forandre noe på din arbeidsplass, så er det eneste riktige for å bevare sin selvrespekt og integritet, å ta sin hatt og gå.
Mange ledere i offentlige institusjoner sier at åpenhet er viktig, men hva som foregår på bakrommet er ofte ikke synkronisert med det man uttaler offentlig. Og slikt snapper selvsagt folk opp, og for å være på den 'sikre siden', så lar man være å si noe som helst. Mange vil ikke ha bråk og ubehag, og er allergiske for konfrontasjoner.
Konklusjonen kan bare være at dersom du er frittalende i forhold til den bedriften hvor du jobber, også i media - og uten samtykke fra ledelsen - så risikerer du hele ditt ansettelsesforhold. Samtidig, om du så skulle miste jobben, kan jeg levende tenke meg at mange potensielle arbeidsgivere ville sette foten ned om de googler og finner ut at du er en 'løsmunnet illojal ansatt'.
Personlig mener jeg at man bør kunne ta ting opp internt, og dersom det ikke blir tatt seriøst, så bør man gå til pressen om det er forhold som man mener kan forsvare dette, men samtidig må man da være klar over alt man risikerer. Det nytter ikke i etterkant å komme og angre på det man har gjort.
Når dette er sagt, så mener jeg personlig at det i en bedrift er gunstig å la de ansatte få tillit og ansvar, dette vokser de ansatte på, og det skaper en positiv og produktiv atmosfære hvor folk gjør det lille ekstra. Hvem gidder å gjøre det lille ekstra om de hater sjefen ? De ansatte er ansatt fordi de trengs, for å få bedriften til å gå rundt, og således må de betraktes som en ressurs, og ikke som et 'nødvendig onde'. Likevel har jeg gjennom et langt liv sett at veldig mange i bedriftledelser betrakter de ansatte som 'kveg', og skifter de ut etter eget forgodtbefinnende.
Det finnes sikkert mange på den andre enden av skalaen, og mange i midten også, men om du er opptatt av trygghet og sikkerhet, så er det best å holde kjeft, noe som gjerne kan gå på bekostning av din egen integritet og selvrespekt, men det er mange som mangler det..
Angående det å si 'dumme ting' eller kommen med 'dumme spådommer' i all offentlighet, så ser jeg ikke noe problem i at man kan flire av det, men derfra til å uthenge personen kan det kanskje gå litt vel langt, men som tidligere sagt - om du ikke tåler konsekvensene av dine handlinger, så la være å utføre dem i første omgang.
Om man i dag har en meget bestemt mening om at bitcoin vil bli en flopp, eller om det blir en suksess, og man går ut i media med høg faneføring for å fremsette dette budskapet, og man gjerne bruker sin eksisterende medieposisjon, f.eks. ville det være langt mer interessant for VG og DB om
Jon Bing plutselig begynte å være fanebærer for Bitcoin og sa at Bitcoin ville revolusjonere verdens økonomiske strukturer, kontra om det var en ukjent teknolog med massevis av erfaring og kunnskap, men uten 'mediaksjer' som hevdet det samme.
Førstnevntes meninger ville bli trykket side opp og side ned, og om 10 år kunne man enten nikke annerkjennende til hvor smart og forutseende Bing var, eller man kunne le av mannen som tok helt feil - siden Bitcoin virkelig ble en flopp. Massen er enkel slik. Folk flest sin virkelighet er ikke mer enn det som er rett foran nesen på dem. Noe som beveger seg utenfor deres etablerte 'verdenskart' er vanskelig for dem å forstå, og de vil ikke tro at noe skjer før det faktisk har skjedd. Det er de som evner å forutse, eller noen ville si 'gamble høgt på noe mange vil anse som drømmerier' som ofte kommer ut som en suksess i den andre enden. Selvsagt kan det floppe også. Men det må være bedre å sitte på eldrehjemmet og tenke at du ga det en sjanse, fremfor å alltid safe gjennom livet på den sikre siden, og har du en god ide, kan du være bombesikker på at noen andre får den samme ide og faktisk gjennomfører den.
"You never knew what could be, if you never tried!"
Føler seg uthengt
Osvold forteller til dn.no at han hørt om mailen som i disse dager går som en farsott på nettet og at han føler seg hengt ut. Han ønsker bare å gi én kommentar til dn.no:
- Min eneste kommentar er at jeg tok grundig feil den gangen, sier Osvold til dn.no.
LOL!!! Er man med på leika, får man smake steika.
For å være litt seriøs, så synes jeg egentlig ikke det.
At noen på 90-tallet trodde at internet var en flopp, er ikke så underlig. Det å terpe for mye på slikt, og spesielt om man trekker frem enkeltnavn er bare med på å skape en kultur hvor man ikke skal si for mye i frykt for at man muligens kan ta feil. Mao- slik det har blitt i store deler av den offentlige administrasjon og i politikken. Om ikke folk får ta feil og gjøre feil uten at det gjøres et altfor stor nummer av det, ender man fort på konsensus som ikke alltid er så bra. (Ref: konsensus om Internettet på 80-tallet)